Ufattelig trist

I dag våknet vi opp til sjokkmeldingen om hva som var skjedd i Oslo, det har vært en spesiell dag, og det føles ganske meningsløst å skulle blogge om ferien nå.
Vi er mildt sagt i sjokk, og det har gjort sterkt inntrykk å følge amerikanske medier.

Etter Cape Cod kjørte vi en tur til Boston og fikk sett byen på alvor i hetebølgevarme (36 grader). Nå er vi i Canada igjen ved Niagara Falls.

Mulig vi poster ett par innlegg seinere om det føles litt mer meningsfyllt da

Krabbeklo i undikken - Cape Cod, Brewster

Mmmm, endelig ro og fred og ingen kjøring! Cape Cod stod absolutt til forventningene, tror dette må være av de fineste stedene vi har vært i USA. Stille og rolig, mange fine og veldig koselige hus, og så havet!! Det var litt sånnbalnding av Rosendal og Jurmala i Latvia følelse. Vi booket oss inn på et altfor dyrt hotell like ved stranden og det var bare herlig å komme frem etter mye kjøring. Vi tok oss en strandtur allerede først kvelden, det var bare super skjønt. Tilbake til frisk sjøluft og vind i håret (for de av oss som har det) Nå hadde vi både bøtter og spader, stoler og håndklær. Hva er vel gøyere enn å helle vann fra en bøtte til en annen?

                                          Solnedgang ved stranden

Vi hadde først booket oss inn for tre netter men utvidet til fire. Har hatt gode og late dager, og det har absolutt bare vært August sine dager. Vi har hatt to økter på stranden, en før soving og en etter. Spesielt de seine ettermiddagene er bare så urolig fine på stranden, ikke så mye folk og ikke så kjempe varmt, liksom en egen stemning. Rakk å få sett oss litt om også.

                                           Lavvann

Strandlivet var ellers styrt av tidevann, ved lavvann var det bare lang-grunnt og man kunne gå langt langt ut over, ved høyvann, bare en liten stripe strand med dypere vann. Tidevannet gjorde at vi fikk krabbeklo i undikken, i alle fall nesten, ved tidevannsendringene kom det fullt av krabber på bunnen, STOORE krabber, og de gikk og nippet oss i beina. En gang måtte jeg faktisk hyle, kvapp sånn. Vi prøvde lenge å fange noen, men det var ganske vanskelig og ekkelt da de var ganske så aggressive, fektet og slo med klørne sine etter oss. Tilslutt turde Jostein å ta en opp, men den av ikke av den største størrelsen. Morsomt.

August brydde seg lite om krabbene, han hadde andre større bekymringer – seaweed monsters- altså klaser med tare, som kom og gikk med tidevannet. De synes han var forferdelig ekle, han ble rett og slett helt hysterisk da de kom bort i foten hans og plutselig hang han bare etter armene i hendene våre med beina helt oppunder seg. Ellers synes han strandlivet var helt toppers, og ble tøffere og tøffere. Siste dagen kunne han i et tøft øyeblikk spenne bort noen små seaweed monsters.

                                                 Hjeeelp!! Seaweed monster!!!



Han ble også oppmerksom på sin egen skygge, kjempe kjekt å se på, lekte mye med den. Ellers fikk han flere nye favoritt leker der i blandt: 1) sprute kaldt vann på mamma, 2) spa mamma full av sand

                                          Mammas utrykk = priceless
 
 
 

                                                        YEYYY!! Gøøøøy!

Boston -uten å ha sett byen...

Vi startet dagen i Franconia med en runde på et artig lekestativ. August sin første gang i klatreveggen :)

Denne dagen hadde vi lovd August at det ikke skulle bli så mye kjøring og at vi skulle på stranden. Målet var en eller annen strand langs kysten av New England. Fortsatt ingenting planlagt eller booket. (Skrekk og gru nå…). Vi skulle bare kjøre gjennom White Mountain National Forrest i New Hampshire for å komme til kysten. Turen skulle virkelig være ”senic” med fantastisk utsikt og natur, sæææærlig. Det var en haug med skogkledde åser, små topper, det var det. En liten elv her og der var det også. Vi fant det ikke særlig fantastisk dessverre, men så er vel vi litt for godt vant med beste Norge. Oppdaget nå at vi ikke en gang tok noen bilder. Den amerikanske turgleden var uansett stor, det vrimlet med folk som skulle på hiking tur i skogsløypene. Og det er nå enda noe, at de gidder det.

Desverre møtte vi ikke noe moose heller, selv om vi kjørte forbi mange av disse skiltene


Ellers er det verdt å merke seg hva som står på alle registeringsskiltene til bilene fra New Hampshire – Et godt motto kanskje?

Gjennom de grønne skoger passerte vi også dette stedet:

(Disse skiltbildene måtte bli litt større enn de andre så dere ser hva som står)

Vi tok sikte på å dra til et sted kalt Hampton Beach, finne et fint hotell og bli der i fire, fem dager. Det skjedde ikke. The Hampton Beach var rett og slett drit harry, masse blier, masse folk, masse fast food, lurvete og slitt. Vi gikk ikke ut av bilen en gang, det var faktisk nok å bare se ut. Vi ble ganske skuffet, for vi har jo hørt så mye bra om New Englands kyst. Så da bar det videre, nok en gang helt uten mål og mening. Noen og en hver begynte å bli lei, og det ble mye kjøring også denne dagen.

                                           Ved stranden, The North Shore

Lengre syd fant vi et flott område, The North Shore. Fant ikke noe overnattingssted men en veldig fin strand. Her koste vi oss i flere timer. Men uorganiserte som vi er på denne turen var vi enda uten håndklær og bøtter og spader og sånn, så ble litt provisorisk. August koste seg uansett veldig og fant mange skjell han kunne leke og øse vann med.

Kjørte så mot Boston og sov på et Hilton i en av forstedene.

Dagen etter tenkte vi å gjøre Boston, men det ble det faktisk ikke. Dumt å ikke få sette byen, virker å være fin, men det ble rett og slett for varmt, 34 grader = ikke noe bygåing. Vi får heller ha det til gode. Vi kjørte til Cape Cod.

Montreal - Franconia Notch State Park

                                            Familien på tur

Etter å ha strevd litt med å finne leiebilbyrået i en av undergrunnsgangene i Toronto bar det ut på landeveien (les motorveien). Denne gangen har vi for øvrig en ganske vanlig bil, bare så det er nevnt.


Denne gangen har vi heller ikke planlagt noe som helst, og kjørte avgårde uten noe mål. Det er jo ikke alltid det er så vellykket å gjøre på den måten, og det ble mye kjøring. Vi endte tilslutt opp i Montreal, etter flere ganger å ha vurdert å kjøre rett i retning USA. Vi hadde et fint stopp på veien hvor det var flotte lekeapparater og en kjempefin badeplass. Så vi fikk både strekt på oss, vasset litt og spist i naturskjønne omgivelser.

                                  Kunne like godt vært på Kyrkjetangen dette


Det var morsomt å komme til Montreal, byen hører jo til den franske delen av Canada, og det ble litt som å komme til Europa, bortsett fra at alle snakket både perfekt fransk og amerikansk. Montreal var en kjempe koseligby synes vi, mest sannsynlig fordi den hadde et europeisk preg over seg, det er jo helt typisk at man liker best det man er mest vant til. Denne gangen by med gågater og bilfrie parkområder. Nesten dumt vi ikke ble lengre.

Koselige Montreal

Videre på veien hadde vi fortsatt ikke noen klare mål og det ble litt frem og tilbake. Et stort problem var at vi ikke hadde fått tak i noe ordentlig kart, vanskelig og bare bruke turbøker og gps, da den ikke viser store områder. Men vi kjørte i alle fall mot USA og lurte på om vi skulle sove over i Bretton Woods, på hotellet hvor blant annet forarbeidet til oppstarten av det internasjonale pengefondet ble gjort. Men etter middagspause i en liten canadisk skiby (skulle gjerne vært der på vinteren i stedet men) fant vi ut at det ble for seint å dra dit. Ingen vits å svi 300 dollar på et hotell hvor vi ikke hadde fått benyttet av oss fasilitetene. I den lille skibyen var det ganske så dyrt, de hadde til og med peak performance i butikkene. Ikke verst av svenskene det synes vi. Her fikk vi også tak i ordentlig kart.

                                                         August litt varm og lei..


Grenseovergangen gikk fint, var litt spente på det, siden det er første gang vi har kommet til USA med bil. Måtte selvfølgelig avlegge fingeravtrykk og irisbilde, er vel ingen vei utenom det…

Så da var vi plutselig i Vermont, også et sted som sikkert er kulere på vinterstid, vi kjørte i alle fall forbi en del skianlegg. Vi endte opp med å sove i en pitte liten fjell-landsby i Franconia Notch State Park, New Hampshire. Trøtte og slitne kom vi til et loslitt best western, innrøykt og tett. Frokosten ble servert på papp med plastbestikk og plastbeger. Hø, synes å ha opplevd noe lignende før, men denne gangen var det ingen kakerlakker og rommet var heller ikke nedsprayet av kakerlakk gift.

Toronto

I dag er det en uke siden vi kom til Toronto. Der var det travle dager for noen, og kanskje lange dager for andre. Guttene har gått gatelangs og sparket småstein mens jeg har vært på helseøkonomi konferansen.



Turen over Atlanteren gikk fint og August klarte jetlagen kjempe fint, våknet veldig tidlig den første dagen, men noe annet var vel ikke å regne med.


Som vanlig så var konferansen super travel med program fra morgen til kveld. Konferansen var ellers kjempe stor, 1100 presentasjoner totalt, og opp i 17 parallell sesjoner. Veldig gøy, mye interessant og kjekt å møte gamle kjente fra miljøet. Presentasjonen min gikk fint, det var ca 70 stykker og hørte på, og jeg fikk gode kommentarer og en del spørsmål etter på. Det verste var at en hot shot professor fra Chicago satt i salen, jeg ble livredd når jeg oppdaget det og håpet nesten han skulle gå før jeg skulle begynne. Han ble værende, men sa ingenting, så tolker det som bra. Hørte i ettertid at han kan være ganske vanskelig og pirkete.

Toronto er ikke noe vakker by synes vi, og det er for det meste asfalt, biler og veier, masse veier. Mange steder de potensielt kunne laget det litt finere. Ganske varmt var det også. August ble kokt ett par ganger, men da trakk gutta boys ned i det underjordiske for å kjøle seg. I Toronto har man nemmelig ikke bare bygd i høyden, men også i dybden. Det er rundt 20 km undergrunnsganger som er fylt med butikker, restauranter, cafeer, tannleger, bilutleie og hva du måtte trenge. Hørte at dette er gjort slik at de slipper å være oppe på gaten om vinteren når det er for kaldt. Høres litt rart ut, men det var i grunn helt enormt hele opplegget.

 Store kontraster, dette huset omtrent på akkurat samme sted som bildet over ble tatt

Torsdag pakket vi sakene og sjekket ut og startet ferien på ordentlig, ut på tur aldri sur :)

                                           Litt morsom gatekunst i Toronto

Laksefiske - Thvera

Etter turen til Budir kjørte vi dirkete til Thvera, elven for laksefiske. Mamma, pappa og August kjørte oss, og dro videre derifra til Reykjavik hvor de hadde leid en leilighet. Ble litt tristere for hønemor enn tenkt da gullgutten dro av gårde på ferie med Besto og Beste.


Fisket var elendig i år i forhold til hva vi opplevde for to år siden. Laksen hoppet rundt beina på oss, så kunne omtrent ha fanget den med håv men den beit rett og slett ikke på noe, og det skulle vise seg vanskelig å ordne julemat i år. Jostein fikk tre laks, men en var så stor at vi måtte slippe den fri. Jeg fikk faktisk ikke noen. Hadde fisk på kroken to ganger, men mistet de begge gangene. Den ene hadde jeg kjempet med en liten stund, men kroken satt ikke skikkelig så den gikk tapt. Utrolig irriterende å miste de på den måten, men et helt vanvittig kick å kjenne fisken bite, og stangen bøye seg.

                                            Med fisk på kroken-JIPPI!


For to år siden var det jeg som fikk flest fisk av alle, og nå fikk jeg ingen, spørs om fiskelykken er i August, eller at jeg eventuelt må være gravid for å klare å få islandsk laks på kroken.
Som dere nok vet har jeg jo et ganske stort konkurranse instinkt, og jeg gikk rett og slett litt sur når ikke jeg fikk noen fisk i det hele tatt. Men dette ble uansett fort glemt, og jeg bare elsker fluefiske!!

                                       Jostein med fisk på som han fikk jobbet i land

                                            Bytte av flue


Vi hadde uansett (sur eller ikke) tre fantastiske dager med enormt flott vær, noe som gjorde sitt til at det ikke ble lett å få fisk. Det er lange dager ved elven først fra 07.00-13.00 og så fra 16.00 -22.00. Mye frisk luft, ikke noe stress og indre ro ved eleven. Det er akkurat som alle tanker bare forsvinner når man står i elven og venter på napp. Deilig!



August hadde fine dager med Besto og Beste og fikk badet i den blå lagune, besøkt geysir og gullfossen, og rakk en liten tur i zoo. Vi er evig takknemlig for hå ha så greie barnevakter :)
Det at mamma og pappa Lunde ble med til Island gjorde at vi kunne dra rett videre til Canada = helt suverent

Ro i sjelen - Budir

Dagen etter den store hummermiddagen dro vi nordvest over mot Snæfellnes, Snæfjelljøkul og Budir.

Hotel Budir hadde vi lest om i et reiseblad på forhånd, et hotell langt ute i det øde på Island, ved foten av jøkulen, liggende ved et gammelt ferjeleie. Vi kjørte og kjørte gjennom fantastisk landskap, vulkankrater og for oss ukjente fjellformasjoner. Stort sett bare natur og lite annet, et gårdsbruk her og der, og flokker med islandshester. Lundikkene er jo kjent for sitt lave blodsukker, og det begynte å bli kritisk ved lunsjtider. Da hadde vi passert ett tettsted med forskjellig spisesteder og valgt å kjøre videre.

                                            Gøy med hest!!

Men min far satt med Islands svar på NAF boken, og visste råd. Han hadde funnet et sted i boken der det både var hotell, cafe, riding, fisking etc. Nja… Hotellet viste seg å være en internatskole, for alle barn i mange mange mils omkrets. Det virket ikke å være andre gjester der, og det hele var ganske dødt. Men vi var sulten! Så det ble undersøkt litt, og jada, vi kunne spise der, de måtte bare løpe og hente kokken som holdt på med noe et annet sted. Etter litt kom det en svær og skitten brande med smekken åpen og stor islandsgenser. Han var kokk og bygningsarbeider, men vi kunne få lunsj. Jeg var livredd for å få såkalt folabiff…en favoritt blant islendinger i grisgrendte strøk. Slapp det heldigvis, vi kunne velge mellom torsk, hval eller kanskje kylling. He, he, dette stedet står neppe beskrevet i dagbladet eller i et reisemagasin, men vi valgte torsk og det viste seg å bli en utrolig god lunsj. Det ble dekket med hvit duk og stearinlys i spisesalen, god og mett ble vi, og kokken var plutselig i kokkeklær. Artig opplevelse.

                                                          Lunsj i  spisesalen på internatskolen


Budir er et helt fantastisk sted, som absolutt kan anbefales, det er svært langt fra allfarvei, men man finner en utrolig ro i sjelen, hotellet er lite og unikt, og alt er bare helt herlig! Kunne vært her en uke, bare vært i ett med naturen og spist godt. Mulig vi er noe farget av at det var strålende sol og helt fantastisk vær også, men men.. Vi gikk tur langs stranden og i gressvoller (les allergihelvete), og kjørte helt opp til breen. Der oppe var det en fantastisk utsikt og en vannvittig vei.

Kvelden bød på 5 retters gourmet middag på hotellet, med nydelig mat, men litt for små porsjoner, og for store pauser mellom hver rett. August var ganske lei når han ikke fikk spagettien sin før vi var kommet til fjerde rett. Som trøst fikk han hummersuppe til forrett da. Uansett en god opplevelse med fantastiske omgivelser.

                                             Fra den lille baren, Hotel Budir


Dagen etter kjørte videre utvover langs den tynne kyststripen og gikk tur langs klippene. Vi var også innom Dritvik, en strand fylt av svart pebbels, blank slipte svarte vulkan steiner, slike vi pynter med hjemme. Var fristet til å ta med et lass men…

                                                              Familien glum ved klippene


En uforglemmelig liten tur!

Pebbels i store mengder